Som jeg skrev i et tidligere innlegg så falt jeg
fulstendig for en blå skål da vi ryddet i dødsboet
etter en onkel og en tante.
Det alle ville sende til loppemarkedet,
det fikk mitt hjerte til å banke.
Så ble også den med meg hjem.
Og jeg er veldig glad for at jeg lot følelsene
bestemme denne gangen også.
Skålen står framme, men jeg oppdaget at den savnet
en vase ved siden av seg.
Så da begynte jeg å lete. Jeg hadde jo sett noe som
lignet en eller annen gang.
Og etter en stund fant jeg det jeg trodde var den rette
på Epla.no. Den ble bestilt, men så tok det over en
uke før den dukket opp, og i mellomtida fant jeg noe
blått på Fretex i Sandnes.
Det var absolutt ikke det jeg så etter, men øverst oppe på en hylle
sto 2 blå orkidevaser i forskjellige størrelser.
Jeg kunne ikke gå fra dem. I alle fall den ene måtte jeg
ta med meg.
Og 75 kroner er jo nesten ikke noe å betale for en vase.
Det er ikke den samme tyngden i dette glasset som i
skålen og den noe mer kraftige vasen, men spiller det
noen rolle når den er god for øyet og for et par prestekrager
som har holdt ut i hagen helt til nå i slutten av oktober?
Og skal jeg være helt ærlig, så angret jeg sånn på at jeg ikke
tok begge vasene at jeg nå har bedt min svigerdatter ordne den saken.
Jeg må bare ha begge to!
Og den tunge blå fra Epla skal nok også bli brukt.
Det er ikke bare fargen som er god for øyet.
Form og glasset i seg selv er bare helt etter mitt hjerte.
Blått er flott!
