onsdag 26. oktober 2016

BLÅTT ER FLOTT!


Som jeg skrev i et tidligere innlegg så falt jeg
fulstendig for en blå skål da vi ryddet i dødsboet
etter en onkel og en tante.
Det alle ville sende til loppemarkedet,
det fikk mitt hjerte til å banke.
Så ble også den med meg hjem.
Og jeg er veldig glad for at jeg lot følelsene
bestemme denne gangen også.
Skålen står framme, men jeg oppdaget at den savnet
en vase ved siden av seg.
Så da begynte jeg å lete.  Jeg hadde jo sett noe som
lignet en eller annen gang.
Og etter en stund fant jeg det jeg trodde var den rette
på Epla.no.  Den ble bestilt, men så tok det over en
uke før den dukket opp, og i mellomtida fant jeg noe
blått på Fretex i Sandnes.
Det var absolutt ikke det jeg så etter, men øverst oppe på en hylle
sto 2 blå orkidevaser i forskjellige størrelser.
Jeg kunne ikke gå fra dem. I alle fall den ene måtte jeg
ta med meg.
Og 75 kroner er jo nesten ikke noe å betale for en vase.
Det er ikke den samme tyngden i dette glasset som i
skålen og den noe mer kraftige vasen, men spiller det
noen rolle når den er god for øyet og for et par prestekrager
som har holdt ut i hagen helt til nå i slutten av oktober?
Og skal jeg være helt ærlig, så angret jeg sånn på at jeg ikke
tok begge vasene at jeg nå har bedt min svigerdatter ordne den saken.
Jeg må bare ha begge to!
Og den tunge blå fra Epla skal nok også bli brukt.
Det er ikke bare fargen som er god for øyet.
Form og glasset i seg selv er bare helt etter mitt hjerte.
Blått er flott!

SMÅ KRYSTALLSKÅLER ER VANSKELIG Å OVERSE



Enten jeg er i et glassmagasin, Fretex eller en annen
gjenbruksbutikk så søker blikket mitt først og fremst
etter hyller med krystall.
Og i disse hyllene er det ofte små skatter som fanger
blikket mitt. Skatter for meg, og tydeligvis en del andre.
Det er heldigvis flere enn meg som lider av samlemani
og kjærlighet til små sukker- og syltetøyskåler i krystall.
Av og til forelsker jeg meg så avsindig i slike skåler at
jeg ikke klarer forlate dem. Jeg må bare kjøpe.
Det er ikke bare det å få dem i hus! Nei jeg tar dem i bruk,
og nyter å fylle dem med hva som kunne passe.
Jeg kjøper også på internettauksjoner, men da har det
hendt jeg har bommet fullstendig.
Bildene på slik auksjoner er ikke gode nok til at jeg alltid
 ser forskjell på pressglass og krystall. Og de som selger
vet nok ikke alltid hva de legger ut.
Så blir det kjøpt en fin glasskål, men uten den spesielle
skinnende glanse som det er i krystall.
Men de kan jeg jo gi bort eller levere på
gjenbruksbutikken.

Det er jo ikke bare disse skålene jeg  finner når jeg er ute
på min krystalljakt.  Jeg er jo veldig glad i store skåler,
drikkeglass av alle størrelser og fasonger også.
Men jeg har arvet en god del, og skapene våre begynner å
bli mer enn fulle.
Så er det viktig da å bruke alt dette.  Det blir det med jevne mellomrom.
Å servere vanlig hverdagsmat i en krystallskål
(eller noe annet fint) gjør faktisk maten enda bedre føler jeg.
Og det trengs ikke mange sjokoladebiter i en slik skål
før jeg får litt feststemning.

fredag 7. oktober 2016

GAMLE TING - HVA GJØR VI MED DEM?

Jeg har nettopp vært gjennom et arveoppjør.  Og til tross for at det var to familiegrener, og ganske mange søskenbarn på hver side som skulle rydde og dele, så gikk det veldig greitt. Ting blei båret fram og satt på bord, og deretter delt i to avdelinger.  Et kaffiservise her og et der, seks glass her og seks glass der osv.  Deretter trakk mellom familiene hvem som skulle ha den ene siden og den andre.
Så var det til å dele mellom søskenbarn.  Den andre familien tok alt med seg til et fellesoppgjør for seg selv.
Min familie avgjorde det meste der og da. "Vi vil ikke ha noe!" - Av et helt halvt hjem ville de nesten ikke ha noe. "Vi har nok", "Vi har ikke plass".  "Tingene passet ikke inn hos oss", "Det blir ikke brukt likevel",  og sånn fortsatte det. Jeg har ikke problem med å akseptere det.  Det er jo egentlig fullt her hos meg også. Men der var samme sort glass som jeg hadde for lite av nå når familien vokser, Noen ekstra dessertskåler hadde jeg også bruk for.  Et middagsservise var som nytt, men det hva skal jeg med det? Mokkakopper som ingen bruker lengre, men som er nydelige. Lurer på om det er noe tante og onkel har arvet, eller kanskje fått i gave da de giftet seg?
Huset de bodde i blei bygd av min oldefar i 1881, og jeg tror mange av tngene der har fulgt familien fram til i dag. Ettersom jeg har bodd langt unna de siste førti årene, har jeg ikke fått spurt min onkel og tante om slike ting.  Men jeg har minner fra dette huset og de som bodde der før. Oldeforeldre, besteforeldre, tanter og onkler har bodd her, - og tatt vare på tingene sine og huset som nå skal selges.

Og der står jeg da. Med alle minnene, og den vanskelige følelsen av at noe er forbi for alltid.
Det er nå det blir riktig problematisk for meg. Jeg kan ikke bare sende alt til loppemarked.  Først må jeg vaske og stelle tingene, så gå gjennom dem. Høre om noen av barna mine ser nytten eller gleden av dem, og så kan resten gå til gjenbruk hos fremmede.
Det blei tre fulle kasser i tillegg til noen møbler, lamper og diverse. Duker som var kastet i søppelsekk tok jeg opp igjen for å ha noe å pakke inn i.  Og nå har jeg i fem dager vasket, strøket, renset og sortert dem. Og de er så fine som nye. Vi kaster da ikke sånt?
Her er noen eksempel på ting som fulgte med på lasset tilbake til Hatlestrand: Et blytungt blått askebeger, eller er den en skål? En nydelig liten karffel som blir fylt opp med hjemmelaget bringebærlikør. En enkel glasskål med stett (litt tyngde i den), kan brukes til så mangt. Og en potteskjuler i kobber som ikke passer noen steder i dette huset.

Skap blir ryddet for å gi plass.  Noe overtar barna, noe går til bruktbutikken, noe på hyllene i en bod, Men nesten ingenting blir kastet.  Jeg har ikke hjerte til det.

Til og med stua har fått en liten ommøblering.  Og sofaen som vi skulle kvitte oss med for fire år siden er nå på veg ut døra.  Den er erstattet av noe enda gamlere. Noen rister på hode og er oppgitt over meg, men selv er jeg tilfreds.  Nå kan jeg sitte i vår lite moderne stue med en helt moderne sofa, et salongbord fra åttitallet, spisestuemøbler fra 1930 talllet etter mine besteforeldre på farssiden, og udaterte rokokkomøbler fra Borgundveien 29 og min mors familie.  Rundt om ellers i huset er det på samme måte.  Noe fra mine svigerforeldre og noe fra mine foreldre.


Jeg nyter det!  For alt dette minner meg om de som har betydd  mest for meg. Og minnene blir levende når jeg har alt dette rundt meg.  Så håper jeg at de som ikke hadde plass kommer på besøk til meg slik at vi kan dele minnene.  Og når mine barn oier seg over hva jeg nå har dratt i hus, så deler jeg minnene mine med dem også. - Om de gidder høre på!