Vi tror bordet og stolene er laget i 1904.
Marit sin bestefar var min mors onkel, og han var møbelsnekker og treskjærer.
Da jeg vokste opp, var det mange spor etter "onkel Arne" rundt om i tanter og onklers hjem.
Også hos mine foreldre.
Dette bordet med de fire stolene laget han til seg selv og familien. Det er spesielt. Både fordi det er et nydelig arbeid, men også for at det er forholdsvis lite og lett.
Marit hadde ikke lenger plass til det, og ønsket veldig at noen i familien skulle ta vare på det. Så jeg takket ja.
Nå har vi god plass, så det hadde ikke vært noe problem å få det plassert et sted i huset, men som spisebord hadde det ikke blitt bruk. Vi har jo allerede spisemøbler vi har arvet.
Jeg var derfor spent på om noen av barna mine ville falle for dette. Og det var det.
Min datter solgte sitt gamle (moderne), og satte i gang med å pusse (forsiktig).
For nedslitt og flisete var det. Etter en del pussing gikk hun over med møbelakk i en litt mørkere farge enn treverket. Jeg synest det blei veldig fint. Og det passet så utrolig godt i den ellers så moderne stua i leiligheta. Seta på stolene må nok også trekkes om etter hvert, men foreløpig står de som de er.
Nå har jeg flere ganger spist både frokost og middag her. Det gir en ekstra god følelse når barnebarnet mitt Kristian sitter på ene siden, og min datter på den andre, rundt et bord som har vært i familien i over 100 år.
Og vissheten om at både mine foreldre, besteforeldre og mest sansynlig også mine oldeforeldre i Ørsta har sittet ved det samme bordet, gir en ekstra dimensjon til måltidene.
Og så tenker jeg på Marit i Ørsta, som er raus nok til å gi i fra seg noe som jeg vet betyr mye for henne. For at det skal bli brukt videre i familien, istedet for å stå stuet vekk på et loft.
