BLÅTT ER FLOTT!

Som jeg skrev i et tidligere innlegg så falt jeg
fulstendig for en blå skål da vi ryddet i dødsboet
etter en onkel og en tante.
Det alle ville sende til loppemarkedet,
det fikk mitt hjerte til å banke.
Så ble også den med meg hjem.
Og jeg er veldig glad for at jeg lot følelsene
bestemme denne gangen også.
Skålen står framme, men jeg oppdaget at den savnet
en vase ved siden av seg.
Så da begynte jeg å lete.  Jeg hadde jo sett noe som
lignet en eller annen gang.
Og etter en stund fant jeg det jeg trodde var den rette
på Epla.no.  Den ble bestilt, men så tok det over en
uke før den dukket opp, og i mellomtida fant jeg noe
blått på Fretex i Sandnes.
Det var absolutt ikke det jeg så etter, men øverst oppe på en hylle
sto 2 blå orkidevaser i forskjellige størrelser.
Jeg kunne ikke gå fra dem. I alle fall den ene måtte jeg
ta med meg.
Og 75 kroner er jo nesten ikke noe å betale for en vase.
Det er ikke den samme tyngden i dette glasset som i
skålen og den noe mer kraftige vasen, men spiller det
noen rolle når den er god for øyet og for et par prestekrager
som har holdt ut i hagen helt til nå i slutten av oktober?
Og skal jeg være helt ærlig, så angret jeg sånn på at jeg ikke
tok begge vasene at jeg nå har bedt min svigerdatter ordne den saken.
Jeg må bare ha begge to!
Og den tunge blå fra Epla skal nok også bli brukt.
Det er ikke bare fargen som er god for øyet.
Form og glasset i seg selv er bare helt etter mitt hjerte.
Blått er flott!

SMÅ KRYSTALLSKÅLER ER VANSKELIG Å OVERSE

Enten jeg er i et glassmagasin, Fretex eller en annen
gjenbruksbutikk så søker blikket mitt først og fremst
etter hyller med krystall.
Og i disse hyllene er det ofte små skatter som fanger
blikket mitt. Skatter for meg, og tydeligvis en del andre.
Det er heldigvis flere enn meg som lider av samlemani
og kjærlighet til små sukker- og syltetøyskåler i krystall.
Av og til forelsker jeg meg så avsindig i slike skåler at
jeg ikke klarer forlate dem. Jeg må bare kjøpe.
Det er ikke bare det å få dem i hus! Nei jeg tar dem i bruk,
og nyter å fylle dem med hva som kunne passe.
Jeg kjøper også på internettauksjoner, men da har det
hendt jeg har bommet fullstendig.
Bildene på slik auksjoner er ikke gode nok til at jeg alltid
 ser forskjell på pressglass og krystall. Og de som selger
vet nok ikke alltid hva de legger ut.
Så blir det kjøpt en fin glasskål, men uten den spesielle
skinnende glanse som det er i krystall.
Men de kan jeg jo gi bort eller levere på
gjenbruksbutikken.

Det er jo ikke bare disse skålene jeg  finner når jeg er ute
på min krystalljakt.  Jeg er jo veldig glad i store skåler,
drikkeglass av alle størrelser og fasonger også.
Men jeg har arvet en god del, og skapene våre begynner å
bli mer enn fulle.
Så er det viktig da å bruke alt dette.  Det blir det med jevne mellomrom.
Å servere vanlig hverdagsmat i en krystallskål
(eller noe annet fint) gjør faktisk maten enda bedre føler jeg.
Og det trengs ikke mange sjokoladebiter i en slik skål
før jeg får litt feststemning.

GAMLE TING - HVA GJØR VI MED DEM?

Jeg har nettopp vært gjennom et arveoppjør.  Og til tross for at det var to familiegrener, og ganske mange søskenbarn på hver side som skulle rydde og dele, så gikk det veldig greitt. Ting blei båret fram og satt på bord, og deretter delt i to avdelinger.  Et kaffiservise her og et der, seks glass her og seks glass der osv.  Deretter trakk mellom familiene hvem som skulle ha den ene siden og den andre.
Så var det til å dele mellom søskenbarn.  Den andre familien tok alt med seg til et fellesoppgjør for seg selv.
Min familie avgjorde det meste der og da. "Vi vil ikke ha noe!" - Av et helt halvt hjem ville de nesten ikke ha noe. "Vi har nok", "Vi har ikke plass".  "Tingene passet ikke inn hos oss", "Det blir ikke brukt likevel",  og sånn fortsatte det. Jeg har ikke problem med å akseptere det.  Det er jo egentlig fullt her hos meg også. Men der var samme sort glass som jeg hadde for lite av nå når familien vokser, Noen ekstra dessertskåler hadde jeg også bruk for.  Et middagsservise var som nytt, men det hva skal jeg med det? Mokkakopper som ingen bruker lengre, men som er nydelige. Lurer på om det er noe tante og onkel har arvet, eller kanskje fått i gave da de giftet seg?
Huset de bodde i blei bygd av min oldefar i 1881, og jeg tror mange av tngene der har fulgt familien fram til i dag. Ettersom jeg har bodd langt unna de siste førti årene, har jeg ikke fått spurt min onkel og tante om slike ting.  Men jeg har minner fra dette huset og de som bodde der før. Oldeforeldre, besteforeldre, tanter og onkler har bodd her, - og tatt vare på tingene sine og huset som nå skal selges.

Og der står jeg da. Med alle minnene, og den vanskelige følelsen av at noe er forbi for alltid.
Det er nå det blir riktig problematisk for meg. Jeg kan ikke bare sende alt til loppemarked.  Først må jeg vaske og stelle tingene, så gå gjennom dem. Høre om noen av barna mine ser nytten eller gleden av dem, og så kan resten gå til gjenbruk hos fremmede.
Det blei tre fulle kasser i tillegg til noen møbler, lamper og diverse. Duker som var kastet i søppelsekk tok jeg opp igjen for å ha noe å pakke inn i.  Og nå har jeg i fem dager vasket, strøket, renset og sortert dem. Og de er så fine som nye. Vi kaster da ikke sånt?

Her er noen eksempel på ting som fulgte med på lasset tilbake til Hatlestrand: Et blytungt blått askebeger, eller er den en skål? En nydelig liten karffel som blir fylt opp med hjemmelaget bringebærlikør. En enkel glasskål med stett (litt tyngde i den), kan brukes til så mangt. Og en potteskjuler i kobber som ikke passer noen steder i dette huset.

Skap blir ryddet for å gi plass.  Noe overtar barna, noe går til bruktbutikken, noe på hyllene i en bod, Men nesten ingenting blir kastet.  Jeg har ikke hjerte til det.

Til og med stua har fått en liten ommøblering.  Og sofaen som vi skulle kvitte oss med for fire år siden er nå på veg ut døra.  Den er erstattet av noe enda gamlere. Noen rister på hode og er oppgitt over meg, men selv er jeg tilfreds.  Nå kan jeg sitte i vår lite moderne stue med en helt moderne sofa, et salongbord fra åttitallet, spisestuemøbler fra 1930 talllet etter mine besteforeldre på farssiden, og udaterte rokokkomøbler fra Borgundveien 29 og min mors familie.  Rundt om ellers i huset er det på samme måte.  Noe fra mine svigerforeldre og noe fra mine foreldre.

Jeg nyter det!  For alt dette minner meg om de som har betydd  mest for meg. Og minnene blir levende når jeg har alt dette rundt meg.  Så håper jeg at de som ikke hadde plass kommer på besøk til meg slik at vi kan dele minnene.  Og når mine barn oier seg over hva jeg nå har dratt i hus, så deler jeg minnene mine med dem også. - Om de gidder høre på!

Ting som betyr noe.

En gang i mai fikk jeg spørsmål fra en slektning i Ørsta, om jeg ville overta en liten spisestue i drakestil, laget av hennes bestefar (Arne Clausen).
Vi tror bordet og stolene er laget i 1904.
Marit sin bestefar var min mors onkel, og han var møbelsnekker og treskjærer.
Da jeg vokste opp, var det mange spor etter "onkel Arne" rundt om i tanter og onklers hjem.
Også hos mine foreldre.
Dette bordet med de fire stolene laget han til seg selv og familien. Det er spesielt. Både fordi det er et nydelig arbeid, men også for at det er forholdsvis lite og lett.

Marit hadde ikke lenger plass til det, og ønsket veldig at noen i familien skulle ta vare på det. Så jeg takket ja.
Nå har vi god plass, så det hadde ikke vært noe problem å få det plassert et sted i huset, men som spisebord hadde det ikke blitt bruk. Vi har jo allerede spisemøbler vi har arvet.
Jeg var derfor spent på om noen av barna mine ville falle for dette. Og det var det.
Min datter solgte sitt gamle (moderne), og satte i gang med å pusse (forsiktig).
For nedslitt og flisete var det. Etter en del pussing gikk hun over med møbelakk i en litt mørkere farge enn treverket. Jeg synest det blei veldig fint. Og det passet så utrolig godt i den ellers så moderne stua i leiligheta. Seta på stolene må nok også trekkes om etter hvert, men foreløpig står de som de er.

Nå har jeg flere ganger spist både frokost og middag her. Det gir en ekstra god følelse når barnebarnet mitt Kristian sitter på ene siden, og min datter på den andre, rundt et bord som har vært i familien i over 100 år.
Og vissheten om at både mine foreldre, besteforeldre og mest sansynlig også mine oldeforeldre i Ørsta har sittet ved det samme bordet, gir en ekstra dimensjon til måltidene.
Og så tenker jeg på Marit i Ørsta, som er raus nok til å gi i fra seg noe som jeg vet betyr mye for henne. For at det skal bli brukt videre i familien, istedet for å stå stuet vekk på et loft.

Ikke alt blir vellykket

 

Sjal og lue i Kitten Mohaire er ferdig. Men sjalet blei litt rart i halsen, og ettersom det er nesten umulig å rekke opp dette garnet, så gjorde jeg det ferdig som det var.
Nå strikker jeg et nytt, men på en litt annen måte.

Skulle tro at jeg var ferdig med sokker på ei stund, men jeg har en del "restegarn" som må brukes.
Da er det veldig lett å strikke sokker.
Og enda er det noen i familien som ikke har fått nok.

Bildet i midten viser noen av krystallkrukkene jeg har kjøpt i vinter.
Jeg må bare slutte å titte innom QXL og tilsvarende.
Desverre er jeg helt hekta på skåler og diverse glass. 
En tur innom Fretex er usunt for lommeboka. Tro det eller ei!
For ikke å snakke om plassmangel.
Men det er vanskelig. Det er jo så mye fint. 

Litt seint, men godt ...

Det er litt seint å sende jula på dør, men slik blir det her i huset.
Før 20. dags jul skal ingenting røres. Da blir det helst helga etterpå.
Og nå holder jeg på.
Vi er ferdig med å plukke vekk, og da står det litt vasking av duker og diverse sortering tilbake.
Men midt opp i alt dette koser jeg meg med minner.
For mesteparten av julepynten er "gammel".
De første "kulene" til juletreet er like flotte som den gang for 38 år siden da vi kjøpte dem.
Og til jul samme året fikk vi en  stearinlys-julenisse av en "gammeltante".
Denne er blitt pakket sirlig inn hvert eneste år, og er så fin som om den var ny.

En høst for 10 år siden laget jeg løpere, brikker og grytekluter i lappeteknikk
i slike mengder at jeg siden ikke har laget annet i lappeteknikk enn noen grytekluter.
Jeg ga vekk løpere i julegave til hele familien (og vel så det),
men nå ser jeg at det er på tide med fornyelser.
Selv om alt er fint stelt med, så blir det litt falmet og slitt.
Nå er jeg straks ferdig med pakkingen. 2 kasser med juletrepynt -  2 kasser med julemus, julehøner, klokker, nisser og snømenn, stearinlys og servietter.
2 kasser med juleduker, julekopper, småbrett og diverse. 1 kasse med dilldall, julepapir, pakkekort, bånd og hobbysaker for juleverksted, og til slutt 2 kasser med advent (engler, adventstaker både for bord og vindu, servietter og lys som ble til overs osv). 

Det er bare helt villt! Samme hvor mye jeg sorterer og kasserer, så blir det bare mer og mer.
Og jeg elsker det alt sammen!
Det er ikke noe å gjøre med det. Å rydde vekk jul hos oss er ikke en dags arbeid.
Det er en to dagers sermoni! Og nå er den snart over for denne gang.
Og neste helg blir det familiefest.

4. søndag i advent - "skittensøndag"

En deilig rotedag! Hele formiddagen gikk med til snø. Vi kom oss jo ikke ut av huset!
Senere er det blitt rydding og vasking. Ikke så veldig mye, men tv-rommet fikk litt ekstra.
Der er jo alt garnet også, og det trengtes virkelig en opprydding.
Og når jeg først var i gang, så var det et par sokker til som måtte gjøres ferdig, og et par som ikke hadde fått festet trådene.
Og så var det det ene og det andre!
Og så fant jeg det jeg egentlig skulle gjøre før Jul. De heklede julehjertene. De lager jeg jo alltid noen av.
Jeg skulle også hekle noen hvite serviettringer. Men fikk aldri tak i de greie plastringene jeg bruker å hekle rundt. Hvor får jeg tak i sånne tro?
Må innrømme at jeg ble sittende å lese noen blogger også.
Gleder meg til noen fridager der jeg skal sette meg til å nyte det; surfe hit og dit og tilbake igjen.
Se på alt dere gjør, og kanskje prøve noen av de spennende oppskriftene dere har lagt ut.
Med så mye snø som vi nå har, blir det ikke skogsarbeid på oss. Og da får jeg gjøre mye av det jeg ikke rakk i adventstiden.
Forresten så synest jeg det er litt vemodig at denne fine førjulstida snart er over.
Den er jo så deilig!

Husflidslaget har utstilling i Kommunetunet

Arbeidsplassen min er alltid koselig. Men lørdag var det litt ekstra da Husflidslaget i Fusa hadde utstilling samtidig som biblioteket hadde lørdagsåpent. Dette var ingen salgsmesse, men likevel hadde mange tatt seg tid til å delta på utstillingen. Det er jo midt i sesongen for salgsmesser rundt om i bygdene, og noen av utstillerne blir nok å treffe der også. Gjennom dagen ble utstillingen godt besøkt, og mange kom også for å få med seg poesidebutanten Sverre Georg Sæther som leste fra diktsamlinga si, "Naken på tunet". En deilig og travel dag i Kommunetunet.

Ting som betyr noe ekstra.

For mange, mange år siden var jeg gravid for femte gang. Desverre hadde jeg under hver graviditet hatt bekkenløsning, men denne gangen kunne jeg ikke komme meg av flekken etter fjerde måned.
Min bevegelsesfrihet var derfor veldig begrenset. Så ble tiden brukt til håndarbeid. Utrolig mye ble produsert dette året. Blant annet disse kuvertbrikkene. Jeg laget minst ti av dem, men ga noen bort. Mønsteret tror jeg at jeg fant i et Alt om Håndarbeid, og kanskje også oppskriften på blondene rundt. Motivene var fra et kaffiservise ved navn Fjellflora (1970-tallet).
Da barnet var født, og bekkenet kom på plass igjen, orket jeg ikke synet av årets produksjon av håndarbeid. Alt havnet på bunnen av skuffer og skap, og det varte og rakk før jeg igjen tok fram brodergarn, heklenål og strikkepinner.
Heldigvis blekner minner om smerter, og gleden over håndarbeidene kom igjen etter hvert. Nå blir også kuvertbrikkene brukt.
Koppen på bildet kom jeg over på en tur til Ona i 2007. Det er flere der ute i havgapet som driver med keramikk, og jeg falt fullstendig for disse krusene. Senere bestilte jeg fler. Det er nok ikke bare jeg i familien som liker dem, for de er alltid i bruk.
Jeg skal tilbake til Ona. Helst et besøk over flere dager. Et fantastisk sted, med koselige mennesker.

Blant de gamle tingene mine

er også denne skålen i nysølv med glass.
Av og til blir den brukt til frukt, av og til blomsterarrangement og inn i mellom en fin plante.

Jeg husker også at bestemor brukte den til hermetisk frukt ved juletider.
Ikke kjøpehermetikk der, men hjemmelaget plommer eller pærer.
Det er gode minner.

Fruktkniver

Disse fruktknivene har jeg arvet fra mine besteforeldre. De sto alltid framme, og måtte nok pusses ofte for å se så fine ut som jeg husker dem fra den gang. Selvfølgelig må de framdeles pusses, men jeg gjør det ikke før jeg nesten rødmer av skam. Skylder på at så gamle ting ikke tåler å bli pusset så mye. Det er jo ikke ekte sølv, men såkalt nysølv.
I alle fall er jeg veldig glad i dem, og liker å se dem der de står på sølvtøyskapet sammen med andre arveting.